Da Demokratene og deres støttespillere gikk til sengs på kvelden den 2. november 2004, var det mange av dem som håpet at tilsvarende taktikker som dem som ble brukt førti år tidligere ville bære de samme frukter. På samme måte som Barry Goldwater var George W. Bush blitt fremstilt som en trussel mot verdensfreden. På samme måte som Barry Goldwater var George W. Bush blitt fremstilt som en landsens gutt fra sørstatene som ikke forsto seg stort på statsmannskunst og diplomati. På samme måte som for førti år siden var det demokratene som hadde mest penger. Denne gangen var deres totale pengesekk på 79 millioner dollar mer enn Republikanerne hadde å rutte med.(1) På morgenen den 3. november håpet de derfor å lese i avisene at resultatene fra for førti år siden hadde blitt gjentatt.

Det gikk ikke slik. Tvert i mot fikk George W. Bush absolutt flertall blant velgerne. Republikanerne gikk frem og styrket sitt flertall både i Representantenes hus og i Senatet. For alle dem som enten trodde eller håpet at Bush knepne seier fire år før kun var et blaff, sto det nå klart at USA hadde forandret seg drastisk i løpet av de førti årene som hadde gått. Det er nå høyresiden som har det politiske momentum i USA.

Den konservative revolusjonen som endret USA har pågått gradvis gjennom hele etterkrigstiden og begynte lenge før Goldwaters valgnederlag. Flere ganger virket det som om den skulle dø ut. Dette gjaldt både etter Robert A. Tafts død i 1953, Goldwaters knusende nederlag i 1964, Iran-Contras skandalen i 1987 og Newt Gingrich fall på nittitallet. Hver gang kom den amerikanske høyresiden tilbake sterkere og mer samlet.

Bevegelsen har endret selve fundamentet for amerikansk politikk mot høyre på en slik måte at det er vanskelig å se for seg at det vil svinge tilbake på lang tid ennå. Mens det på begynnelsen av sekstitallet var over 50 % av velgerne som identifiserte seg med Demokratene og bare litt i underkant av 20 % som identifiserte seg som Republikanere er det nå like mange som identifiserer seg med hvert parti.(2)

For at en bevegelse skal kunne endre et samfunn, må den gjøre seg gjeldende både innenfor og utenfor de etablerte politiske strømninger og partier. Ideologer, aktivister og politikere samvirker for å skape endringer. Ideologer som ikke høres utenfor de akademiske sirkler bidrar ikke til noe annet enn å fylle biblioteker med trykksverte og papir. Aktivister uten et ideologisk fundament fortaper seg gjerne enten i den enkeltsak de først engasjerte seg i eller glir gradvis mot fanatismen. Politikere uten folkelig engasjement i ryggen vil aldri alene kunne endre grunnleggende faktorer i samfunnet. De vil enten bekymre seg for mye for gjenvalg og posisjoner til å kunne ta de modige valgene, eller forgape seg når de forsøker. Historien om høyresidens vei mot dominans i amerikansk politikk og samfunnsliv er full av eksempler på alle disse feilene. Gradvis er den imidlertid historien om hvordan tenkerne, aktivistene og politikerne på høyresiden gradvis gjennom flere tiår nærmet seg hverandre til det punkt hvor høyresiden ikke lengre kunne avfeies som en reaksjon mot en utvikling fastsatt av andre, men selv satte agendaen og styrte mot sine egne mål.

Først kom ideenes målbærerer. Intellektuelle og akademikere. Menn som den østerrikske økonomen Friedrich A. Hayek, tradisjonalisten Russel Kirk og den neokonservative Irving Kristol. Så kom aktivistene og formidlerne. Mennesker som William F. Buckley Jr., George Will og Rush Limbaugh. Til slutt kom politikerne og iverksetterne ledet av de fem mest markante samfunnsendrerne i sine tidsaldrer. Republikaneren over alle Republikanere, Robert A. Taft. Den konservative over alle konservative, Barry Goldwater. Den store kommunikatoren, Ronald Reagan. Partibyggeren Newt Gingrich og sist men ikke minst den revolusjonære George W. Bush.

I tillegg til dette var det to Republikanske presidenter som i stor grad fikk sine liv spunnet rundt og i høyresidens omformelse fra ideer til en bevegelse. Herbert Hoover og Richard M. Nixon. Høyresiden beundret at Hoover aldri ville ta på seg rollen som syndebukk for depresjonen på trettitallet og for at han la sin støtte inn bak konservative kandidater gjennom hele sin tid etter det. Høyresiden ville heller aldri glemme at Nixon var det unge medlemmet av Representantenes Hus som til slutt fikk tatt Alger Hiss på tross av at Nixon senere både ledet USA til forsoning med det kommunistiske Kina og at han tydde til Keynesiansk motkonjunkturpolitikk for å skape vekst.

Det var imidlertid ikke gitt ved innledningen til etterkrigstiden at verden skulle fortone seg slik i dag som det den gjør nå. Tiden etter den annen verdenskrigs avslutning fortonet seg nemlig ikke som enkel for dem i USA som på den ene eller den annen måte holdt individets fane høyt. Det var lenge siden frihetens prinsipper hadde vært styrende for verdens utvikling. 1930-tallets politikere hevdet at staten kunne – og burde – dele ut samfunnets kort på nytt. Krigen hadde i tillegg til denne tro på omfordeling brakt med seg en tro på at det faktisk var staten selv som drev samfunnets virksomhet best og mest effektivt. I USA var frykten stor for at depresjonen skulle komme tilbake hvis ikke staten holdt oppe produksjonen og gav arbeid til de tusener av soldater som nå skulle hjem fra flere års krigføring.

Sommeren 1945 ble dette bildet tegnet ennå dystrere da velgerne i Storbritannia kastet krigshelten Churchill ut av regjeringskontorene til fordel for Clement Attlee. I hele den vestlige verden var folket på jakt etter styringsvillige politikere. Det var disse som representerte den nye tid. Gjenoppbyggingens tid.

På universitetene og blant de intellektuelle var situasjonen ikke stort lysere på denne tiden. Strømningen på universitetene var at de intellektuelle visste bedre enn folket hvordan samfunnet best kunne styres. Gjennom styring og regulering skulle det skapes velstand for alle. Blant mange ikke-kommunistiske intellektuelle var frykten stor for at Sovjet med sin mer effektive samfunnsmodell snart skulle ta igjen, og gå forbi, USA i verdiskapning. Den eneste måten dette kunne unngås var gjennom en planstyring av samfunnet.(3)

På denne tiden var det mange som allerede var klare til å utskrive dødsdommen over både den amerikanske konservatismen og den klassiske liberalismen. Et utslag av tidsånden kommer fra historikeren Mortimer Smith i en artikkel han publiserte tre dager etter Jalta-konferansen:

Hayek insisterte på å ikke bli omtalt som konservativ, men foretrakk betegnelsen klassisk liberal. Hayek argumenterte med at planlegging og styring leder til diktatur, og at styring av økonomisk aktivitet måtte bety undertrykkelse av individets frihet. Hayek ville gå en annen vei. Han ønsket seg et konstitusjonelt samfunn hvor friheter og rettigheter var garantert av lovgivningen. Selv om Hayek og hans meningsfrender kan protestere mot betegnelsen konservativ, plasserte deres politiske og filosofiske standpunkter dem i sentrum for den fremvoksende konservative bevegelse.

Konservatismen eksisterte ikke på noe formalisert sett i 1940-tallets USA. Da Hayek igangsatte et møte av og blant intellektuelle i 1947 for å meisle ut en strategi var det symptomatisk at det ikke var USA, men Mont Pellerin i Sveits han valgte som sted for dette.

Også på den delen av høyresiden som ikke kunne betegnes som spesielt liberal, grodde det etter hvert frem en reaksjon mot etterkrigstidens positive statsvennlighet. Denne delen av høyresiden fryktet ikke i så stor grad staten for dens inngripen mot individet som for dens inngripen mot skaperverket. Der de klassisk liberale hadde falt i intellektuelt koma gjennom 30-tallet og første halvdel av 40-tallet, var de tradisjonelt konservative mer i en tilstand av lett døsig søvn.

Fra hver sin side våknet høyresidens to intellektuelt bærende elementer. Uforenlige, men med en felles fiende. Så lenge kampen mot kollektivismen og kommunismen forente dem, levde den liberale og verdibaserte høyresiden fint sammen.

På den politiske siden var det også en oppvåkning. Mellomvalget i 1946 medførte en klar seier for det Republikanske partiet. Journalisten Joseph C. Goulden skrev at Harry Truman våknet opp morgenen etter valgnatten i 1946 “with a bad cold and a Republican Kongress.”(5) Representantenes Hus endte opp med 246 Republikanere mot 188 Demokrater og en uavhengig. I Senatet var det en Republikansk majoritet på 51 – 45. Hvis valget i 1946 hadde vært et presidentvalg, ville Truman tapt med 174 valgmannsstemmer mot Republikanernes 357.

Det avgjørende valgtema i 1946 var antikommunisme. The Republican News som var Republikanernes offisielle publikasjon, kjørte en førstesidesak med bilde av en russisk bjørn med påklistrede eselører.(6)

Etter valget forsøkte Republikanerne under ledelse av sin ubestridte høvding Robert A. Taft ambisiøst å kutte skatter, redusere offentlige inngrep og trekke USA ut av noen av sine utenlandske engasjementer. Dette var riktignok liberalistiske og konservative kampsaker slik vi kjenner dem fra vår tid, men det er viktig å være oppmerksom på at det da ikke stammet fra en gjennomtenkt konservativ bevegelse. Valgseieren var basert på en sak. Kampen mot kommunismen. Et forsøk fra politikerne på å omdanne dette til en enhetlig agenda skulle vise seg både vanskelig og ikke så rent lite upopulært.

På dette tidspunktet var det ennå ingen fremtredende filosofer, formidlere eller politikere som klart omtalte seg selv som konservative. Dette skyldtes nok delvis at det ikke var noen som klart hadde definert begrepets innhold. Russel Kirk gjorde i The Books of Conservatism et hederlig forsøk:(7)

Taft argumenterte for at den føderale regjeringens rolle skulle være begrenset til å være “en opprettholder av ro, en dommer i konflikter og en hindrer av overgrep, ikke en regulator av mennesker, deres forretninger eller deres personlige liv.”(9) Han gjorde det klart at hans styringsredskap som lovgiver var spørsmålet om en bestemt politikk ”øker eller reduserer friheten for vårt folk”.(10) Om det er de liberale eller de konservative i den norske tradisjonen som i størst grad ville trykke en slik politiker til sitt bryst kan være usagt, men at en Taft neppe ville følt seg helt hjemme i et oppgjør med Libertas kan nok i hvert fall være sikkert.

Taft startet kongressperioden med å angripe Trumans administrasjon for dens økonomiske politikk. Det først året ønsket han et kutt i det føderale budsjettet på minst 5 milliarder dollar for å gi dette tilbake til folket i skattelette. På dette tidspunktet var det samlede budsjett ikke på tusenvis av milliarder dollar som i dag, men på 37,5 milliarder dollar. Dette innebar en reduksjon av det føderale budsjettet på 13,5 % og en skattelette på 20 %. Til sammenligning ville dette innebære et forslag på å redusere det norske statsbudsjettet med 100 milliarder på et år og gi alt i skattelette.

Republikanerne var sikre på at den beste politikken de kunne føre var å levere varene i forhold til de løfter de ga i valgkampen 1946. De ble imidlertid skuffet over mangelen på entusiasme og støtte i forhold til de resultatene de faktisk kunne levere i løpet av den første halvdelen av toårsperioden frem til valget i 1948. De kuttet kostnadene i det føderale budsjettet med mer penger enn noen annen kongressperiode i historien hadde klart. De hadde fått gjennom skatteletter hvorav noen hadde blitt utsatt på grunn av et presidentveto som klart viste at Truman heller ønsket pengene i statens lommer enn i folks egne. Likevel var det få tegn til jubel og støtte for deres arbeid. Robert A. Taft måtte se at hans støtte i meningsmålingene kun gikk en vei og det nedover etter hvert som kongressperioden gikk videre.

Hvorfor uteble suksessen for det som kunne vært høyresidens første parademarsj mot reversering av New Deal? Valget var ikke vunnet på en revolusjonær agenda. Valget var vunnet på motstand mot kommunisme. Det var ingen klare strømninger i media som argumenterte for at Republikanernes løsninger var de rette. Det fantes ingen “Emergency Citizens Committee for Tax Reduction” som fylte opp avisredaksjoner og politikernes postkasser med brev og telegrammer. Det fantes ingen konservativ eller liberal bevegelse som kunne understøtte politikernes forsøk på endring. For første gang skulle de konservative Republikanerne få lære at et forsøk på å gjennomføre hele sin agenda i løpet av en kongressperiode uten spesiell folkelig støtte ikke bygget fundamentet for langsiktig seier. Det skulle ikke bli den siste gangen.

Tidlig i juni 1948, noen uker før Republikanernes kongress, begynte Truman en togturné rundt hele USA som han kalte upolitisk. Mesteparten av turneen ble benyttet til beinharde angrep på Republikanerne for ikke å være det minste interessert i den vanlige manns velferd. Truman anklaget denne åttiende kongressperioden for å være den verste i historien.(11) Gjennom en kommentar han nok ønsket tilbaketrukket, hadde også Taft gitt Truman det beste angrep. Han hadde uttalt at hvis folk spiste mindre ville matprisene gå ned. I den Demokratiske propaganda ble dette til at Marie Antoinette hadde i hvert fall anstendighet nok til å be det franske folk om å spise kake. Robert A. Taft ba sitt om å sulte.

Det ble klart at Republikanerne ikke kunne stille med Taft. For første gang i etterkrigstiden hadde konservative krefter forspist seg på å forsøke å endre alt på en gang uten at den intellektuelle og formidlingsmessige jobben var gjort på forhånd, og det skulle ikke bli den siste.

Republikanerne valgte i stedet å satse på New Yorks guvernør Thomas Dewey. Dewey var en moderat Republikaner som støttet hjelpeprosjektene i Europa, ønsket større fokus på borgerlige rettigheter og støttet opprettelsen av staten Israel. Slik ble ikke valget et oppgjør mellom de konservative og venstresiden slik mange hadde håpet. Dewey ble kjørt frem av Republikanerne fordi han ble sett på som den mest valgbare kandidaten. Dette var ikke ulikt begrunnelsen Demokratene brukte ved valg av sin kandidat ved presidentvalget i 2004. Så gikk det heller ikke bedre for Republikanerne i 1948 enn det gjorde for Demokratene i 2004.

Trumans seier var den mest uventede politiske seier i moderne amerikansk historie. Truman fikk 24 105 587 stemmer mot Deweys 21 970 017. Dette ga Truman 49,5 % av stemmene mot Deweys 45,1. Dermed vant Truman på tross av at han måtte kjempe en tofrontskamp mot Republikanerne på den ene siden og splittekandidatene Thurmond og Wallace på den andre siden. Henry Wallace stilte som kandidat for Progressive party som representerte Demokratenes venstreside mens Strom Thurmond fra South Carolina stilte som representant for den økende misnøyen fra lojale Demokrater i sørstatene.

I likhet med Bush i 2004 klarte Truman også å skaffe seg Demokratisk majoritet i kongressens begge kamre. I Senatet ble stillingen 52 – 48 og i Representantenes Hus 263 – 171.

Begge partier førte i oppkjøringen til 1948 en klar antikommunistisk linje. I juli 1947 hadde Truman erklært til kongressen at 3.181 føderalt ansatte var illojale og burde sparkes ut av sin tjeneste. Da han gjorde det, hadde han på forhånd avskjediget 1.313 føderalt ansatte basert på tilsvarende anklager.(12) Denne linje ble også fortsatt i tiden etter valget og frem til Koreakrigens begynnelse i 1950.

Blant de konservative var det bladet Human Events som ledet an advarslene mot den kommunistiske trussel. 17. mai 1950 fremførte Human Events en artikkel av den kinesiske akademikeren Hsiang Chi-pei som advarte mot “a strong Communist State” in North Korea, “in direct contact with the Communists of Manchuria and openly preparing to extend its control over the whole peninsula.”(13) Den 25. juni 1950 krysset Nordkoreas styrker den 38. parallell og krigen i Korea var et faktum. Det er vanskelig å overvurdere hvor stor betydning dette hadde for å sementere den antikommunistiske linje som begge partier til da hadde fulgt. Senator Joseph McCarthys advarsler om en stor kommunistisk konspirasjon fra sin West Virginia tale i februar samme år ble nå sett på som en sannhet langt utenfor de konservatives kretser. Det å anklage noen for kommunistsympatier var nå potensielt ødeleggende for den anklagedes videre karriere. Den beste måten å holde ryggen fri mot slike anklager var å søke mot høyresiden.

I 1951 var de aller fleste enige om at Republikanerne ville vinne Det Hvite Hus tilbake i 1952. Selv om Truman hadde svart hardt på den kommunistiske trusselen, var det en utbredt oppfatning at Republikanerne var mer til å stole på i dette spørsmålet enn Demokratene. Det var derfor ikke underlig at høyresiden i den Republikanske grasrota foran valget i 1952 forsøkte på det som ikke var et reelt alternativ i 1948. Nemlig å få valgt Taft til amerikansk president. Taft selv gjorde ingenting for å forsøke å tone ned denne bevegelsen. Tvert i mot argumenterte Taft kraftig for at partiet måtte snu seg vekk fra Dewey og hans østkystbaserte internasjonalister.

For å forhindre at partiet gled fra østkysten til midtvesten og fra pragmatisme til renblodet konservatisme, samlet de moderate kreftene blant Republikanerne seg om Dwight Eisenhower. Det så lyst ut for Taft. I følge Gallup ledet Taft 3 – 1 blant partimedlemmene og 3 – 2 blant guvernører og partiformenn i statene. På tross av dette ble oppkjøringen til Republikanernes partikonvent et hesteløp mellom de to kandidatene. Eisenhower fikk en god start gjennom å overraskende vinne New Hampshire og gjøre det bra i Minnesota selv om han ikke sto på stemmeseddelen. Eisenhower var den klart mest populære av de to kandidatene utenfor partiet og baserte mye av sin kampanje på å fremstille sg som den mest valgbare av de to kandidatene. Eisenhower ville være amerikanernes president, mens Taft ville blitt Republikanernes.

Å ha kontroll over partiorganisasjonen er imidlertid ofte avgjørende. Når konventet nærmet seg var de fleste overbevist om at Taft ville få de nødvendige 604 delegatene på sin side for å kunne sikre nominasjonen. Alle komiteer på konventet var ledet av personer som hadde gitt sin støtte til Taft. Han satt på flertallet i programkomiteen, fullmaktskomiteen og i det nasjonale partistyret. Alle delegater ble ønsket velkommen av Tafts støttespillere som hadde til oppgave å eskortere delegatene til deres hoteller og informere dem om programmet for konventet. Hver eneste slik eskortering ble fulgt opp med et notat til Tafts kampanjeledelse om hva som interesserte akkurat denne delegaten mest sammen med politisk og personlig informasjon om delegaten. Ikke en gang Nixon kunne planlagt et slikt fraksjoneringsarbeide bedre.

I tillegg hadde Taft støtte fra den eneste gjenlevende Republikanske president Herbert Hoover. Hoover holdt flammende taler hvor han lovpriste Taft for hans lederskap og ærlighet. Hoover uttalte om nominasjonen at “This convention meets not only to nominate a candidate but to save America.”(14) Med både Hoovers støtte og en uovertruffen organisering virket det ikke som om det var noen mulighet for å ikke gå seirende ut av konventet. Eisenhower fant denne muligheten.

Den eneste måten Eisenhower kunne vinne på var ved å frata Taft stemmer. Dette måtte Eisenhower gjøre ved å angripe Taft-delegaters fullmakter, noe som var en vanskelig oppgave siden Tafts støttespillere satt på kontrollen over fullmaktskomiteen. Denne komiteen innstilte på hvilke fullmakter som skulle godkjennes og ikke. Eisenhower hadde valgt å konsentrere seg om partidelegatene fra sørstatene og da spesielt Texas.

Etter den amerikanske borgerkrigen hadde det per definisjon ikke eksistert et reelt Republikansk parti i sør. Republikanske partimedlemmer i sør hadde i praksis to oppgaver. De stemte på partikonventene og de ble utnevnt til lokale postsjefer når det satt en Republikansk president i Washington. Disse partisliterne var forenet bak Taft.

På vanlig måte hadde partisliterne i Texas møttes og valgt de delegater som skulle til partikonventet i Chicago. Taft fikk 30 av delegatene, Eisenhower fire og outsideren MacArthur fire. Etter dette plasserte Eisenhower annonser i avisene i Texas som inviterte Demokratene til å komme på Republikanske partimøter og stemme i den Republikanske nominasjonen. I strid med valglovene i Texas kunne annonsene fortelle at man ikke trengte å frasi seg sitt medlemskap hos Demokratene for å kunne gjøre dette. Eisenhowers folk fikk samlet disse ”Republikanerne” til et eget møte hvor de valgte delegater. I denne forsamlingen ble det nominert 33 delegater for Eisenhower og kun fem for Taft. Ved åpningen av konventet hadde Eisenhower slik sikret at det dukket opp to delegasjoner fra Texas som begge hevdet å representere staten.

Problemet med at Taft kontrollerte fullmaktskomiteen håndterte Eisenhower med å ta kampen ut på gaten. Eisenhowers folk døpte Taftdelegasjonen fra Texas til ”the Texas steal” og sendte demonstranter ut i gatene med plakater hvor det so ”Taft steals votes” og lignende anklager. Gjennom en effektiv kampanje på denne måten klarte Eisenhowers folk å få det moralske initiativet selv om deres delegater ikke på noen måte var mer representative for Texas enn Tafts. Tafts folk reagerte feilaktig på denne utfordringen. Vel vitende om sitt flertall i fullmaktskomiteen trodde de at de kunne la saken dø der. I et forsøk på å få kontroll lukket de dørene til komitémøtet. Denne lukkingen ble av den alminnelige befolkning som fulgte debatten sett på som det endelige beviset på at Eisenhowers påstander var riktig. En som ikke hadde noe å skjule ville heller ikke behøve å stenge dørene ble det sagt. Taft som hevdet at han aldri hadde stjålet noe i hele sitt liv var opprørt og sint. Dette sinnet ble portrettert som reaksjonen til en tyv som var tatt på fersk gjerning.

Etter å ha erobret det moralske hegemoniet var tiden kommet for Eisenhowers folk til å ta kampen til konventet i plenum. Washingtons Guvernør Arthur B. Langlie utvidet fullmaktsutfordringen til også å gjelde delegatene fra Georgia og Louisiana i tillegg til Texas. Vel vitende om at stemningen i konventet var i ferd med å snu til Eisenhowers fordel foreslo han et ”fair-play” tillegg til konventets vedtekter som innebar at delegatene fullmaktskomiteen hadde godkjent fra de tre delstatene ble fratatt sine stemmer frem til konventet i plenum hadde bestemt deres skjebne. Dette var i strid med partiets etablerte praksis, men var det som var nødvendig for å kunne skifte kontrollen over konventet fra Taft til Eisenhower. Da dette forslaget ble fremlagt sprakk Tafts kontroll delvis på bakgrunn av et lite gjennomtenkt kompromissforslag fra kongressmedlem Clarence J. Brown som i tekst aksepterte det meste fra Langlies forslag, men som ga Taft fortsatt kontroll over konventet. Browns kompromissforslag syntes som en innrømmelse fra Tafts side på at det skitne spillet lå på deres side. Denne innrømmelsen ble det konventet trengte for å bytte side. Langlies forslag ble vedtatt med 658 mot 548 stemmer og kontrollen over Republikanerne gled ut mellom fingrene på den konservative høyresiden.

Mange teorier ble lansert for å forklare hvordan Taft kunne tape så spektakulært når alle forhold lå til rette for en konservativ maktovertagelse. Den viktigste forklaringen var den samme som forklarte hvorfor Republikanerne ikke klarte å selge fremgangene i kongressperioden 1946 – 1948 fire år tidligere. Taft hadde ingen konservativ bevegelse som kunne hjelpe han. Det var ingen konservative i gatene med plakater som beskyldte Eisenhower for å stjele stemmer.

De intellektuelle libertarianere og konservative hadde ennå ikke krysset stier med politikerne. Fundamentet for en konservativ massebevegelse manglet. Et av de få lyspunktene sett fra de konservatives side var Intercollegiate Society of Individualists (ISI) som ble stiftet av libertarianeren Frank Chodorov og som hadde William F. Buckley Jr. som sin første president. ISI organiserte seg i celler som skulle fremme individualistiske ideer hovedsaklig på universitetene. Denne strukturen ga den første kimen til en kamporganisasjon.

Eisenhower vant lett valget i 1952 med en energisk støtt fra Taft. Et splittet parti ville kunne gitt Demokratene seieren, men mot garantier om en konservativ politikk kastet Taft seg inn i kampen for Eisenhower med en glød som alene glattet over splittelsen i partiet.(15)

I tiden etter valget som også ga Republikanerne flertall i Kongressen dannet det seg en allianse mellom Taft og Eisenhower. Taft trakk Eisenhower mot høyre og Eisenhower kunne stole på at Taft fikk hans saker igjennom i Senatet. Hvis denne alliansen hadde kunnet vare gjennom hele presidentperioden, ville sannsynligvis det Republikanske parti fremstått som et enhetlig liberalkonservativt alternativ i 1956. Dessverre fikk alliansen bare vare i fem måneder.

Allerede i april 1953 måtte Taft avbryte en golfrunde med Eisenhower med store smerter i hoften. To måneder senere, 10. juni 1953, annonserte Taft iført krykker at han måtte trekke seg som majoritetsleder i Senatet. Kreften hadde spredt seg i hele kroppen. Taft døde 31. juli 1953.

Uten Taft skiftet Republikanerne nærmest umiddelbart over til en mer sentrumsorientert politikk. Det fantes ikke lengre noen motvekt til de progressive østkystrepublikanerne som dominerte i Eisenhowers administrasjon. Med Taft borte som samlende kraft og uten noen idébærende konservativ bevegelse i bunn begynte også høyresiden i partiet å sprike i alle retninger. Dette maktvakumet på høyresiden ga åpning for Joe McCarthys velde i 1953 – 1954. McCarthys høringer ville aldri kunne blitt gjennomført på den måten de ble, om Taft fortsatt hadde vært den konservative høyresidens samlende faktor.

Det første decennium etter annen verdenskrig endte i det ytre ikke spesielt bedre for de konservative enn det startet. Med Taft død og de progressive i alle ledende posisjoner i det Republikanske partiet var situasjonen tilsynelatende håpløs. Det var bare tilsynelatende. Kampen for å få Taft som presidentkandidat hadde åpnet øynene til mange konservative for nødvendigheten av langsiktig partiarbeid. Hayeks ideer fikk stadig større gjenklang i akademiske miljøer. Leserskaren til blader som Human Events økte hver måned. I sørstatene var det tendenser til et konservativt opprør. Alle fragmentene i den konservative bevegelsen hadde hver for seg begynt å våkne. Det neste decennium trengte en leder som kunne smelte disse fragmentene sammen til en felles bevegelse. Ved valget i 1952 kom det inn en ny senator fra Arizona. Han skulle snart melde seg til tjeneste for denne jobben.