Inntil nylig gav frimarkedsøkonomer lite oppmerksomhet til enhetene som faktisk ble byttet i det markedet som de forsvarte så sterkt. De mistet øyekontakten med tingene som ble utvekslet i markedet fordi de var opptatt med funksjonene, prissystemet og fordelene med frihet knyttet til handel, etablering og investeringer. Mer presist mistet de kontakten med det faktum at når 50 000 kr blir byttet med en maskin eller 5 kr med en hubba bubba, så er det som faktisk blir utvekslet, eierskapet til hver av disse varene. Kort sagt: Når jeg kjøper en hubba bubba for 5 kr, så er det jeg faktisk gjør å bytte mitt eierskap til femkroningen med et eierskap til hubba bubbaen. Kjøpmannen gjør det eksakt motsatte.1 Men dette betyr at økonomene ikke kan opprettholde sitt sedvanlige forsøk på å være verdinøytrale, eller i det minste avgrense sitt forsvar til prosessene med handel og bytte. For hvis jeg og kjøpmannen faktisk er fri til å bytte femkroningen mot hubba bubbaen uten tvangsmessig innblanding fra tredjeparter, kan dette kun bli gjort hvis disse økonomene vil erklære mitt originale eierskap til femkroningen og kjøpmannens eierskap til hubba bubbaen som rettferdighet og riktig.

Kort oppummert: For at en økonom kan si at X og Y bør være frie til å handle Gode A mot Gode B uantastet av tredjeparter, så må han også si at X legitimt og rettmessig eier Gode A og at Y legitimt og rettmessig eier Gode B. Men dette betyr at frimarkedsøkonomen må ha en slags teori om rettferdighet og eiendomsrettigheter. Han kan knapt si at X rettmessig eier Gode A uten å forfekte en slags teori om rettferdighet på vegne av slikt eierskap.

Anta, for eksempel, at det ankommer informasjonen om at kjøpmannen faktisk hadde stjelt tyggegummien fra Z i det jeg er i ferd med å kjøpe hubba bubbaen. Ikke engang den antatt verdinøytrale økonomen kan fortsette å sorgløst bifalle det planlagte bytte av eierskap mellom meg og kjøpmannen. For nå oppdager vi at kjøpmannens, Ys, eierskap er feilaktig og urettferdig, og at han må bli tvunget til å levere tilbake bubbaen til Z, den originale eieren. Økonomen kan deretter kun bifalle et planlagt bytte av hubba bubbaen mellom meg og Z, istedenfor Y, siden han er nødt til å anerkjenne Z som den rettmessige eier av tyggegummien.

Kort sagt har vi to gjensidig utelukkende krevere av eierskap til hubba bubbaen. Hvis økonomen samtykker i å bifalle kun Z sitt salg av bubbaen, så samtykker han implisitt i at Z har det rettmessige og Y det urettmessige kravet på bubbaen. Og selv om han fortsetter å bifalle salget til Y, vil han implisitt opprettholde en annen teori om eierskap. Nemlig at tyveri er rettferdiggjort. Økonomen kan ikke unnslippe en vurdering uansett hva han bestemmer seg for, en teori om rettferdighet knyttet til eierskap til eiendom. Økonomen er i virkeligheten heller ikke ferdig når han erklærer urettferdigheten knyttet til tyveri og bifaller Zs rettmessige eierskap. For hva er rettferdiggjør Zs eierskap til bubbaen? Er det kun fordi han er en ikke-tyv?

De siste årene har frimarkedsøkonomene Ronald Coase og Harold Demsetz begynt å rette på balansen og fokusere på hvor viktig det er for markedsøkonomien med en klar og presis avgrensing av eiendomsrettigheter. De har demonstrert viktigheten av slik avgrensing i allokering av ressurser og for å hindre eller kompensere for uønsket pålegging av ”eksterne kostnader” fra menneskelige handlinger. Men Coase og Demsetz har feilet i å utvikle noen teori om rettferdighet knyttet til disse eiendomsrettighetene. Eller snarere så har de fremskutt to teorier: Den ene sier at det ikke ”spiller noen rolle” hvordan hvordan eierskapet er allokert, så lenge det er presist allokert. Den andre sier at eierskapet skal bli allokert slik at det minimerer de ”totale sosiale transaksjonskostnadene”, siden en minimering av kostnader er antatt å være en verdinøytral standard som gagner hele samfunnet.

Det er ikke plass her til en detaljert kritikk av kriteriene til Coase og Demsetz. Det er tilstrekkelig å påpeke at i en konflikt over eierskap mellom en rancher og en farmer angående det samme landområdet, så betyr fordelingen visselig noe for rancheren og farmeren selv om allokeringen av eierskapet ikke ”spiller noen rolle” for allokeringen av ressursene (et poeng som i seg selv kunne bli utfordret). For det andre er det umulig å veie de ”totale sosiale kostnadene” hvis vi fullt ut er klar over at alle kostnader er subjektive for individet og at de derfor ikke kan bli sammenlignet mellom personer.2 Det viktige poenget her er at Coase og Demsetz, sammen med alle andre utilitaristiske frimarkedsøkonomer, implisitt og eksplisitt overlater det i hendene til myndighetene å definere og allokere eierskapet til privat eiendom.

Det er et besynderlig faktum at utilitaristiske økonomer som generelt er så skeptiske til fortreffeligheten til myndighetenes intervensjon, er så tilfredse med å overlate det fundamentale fundament for markedsprosessen – defineringen av eiendomsrettigheter og allokeringen av eierskap – fullstendig i hendene på myndighetene. Antagelig gjør de det fordi de selv ikke har noen teori om rettferdighet knyttet til eiendomsrettigheter, og derfor plasserer de byrden med å allokere eierskap myndighetenes hender. Så hvis Smith, Jones og Doe hver eier eiendom og er i ferd med å bytte eierskap, forsvarer rett og slett utilitarister at dette eierskapet er rettmessig hvis eierskapet er legalt (d.v.s. hvis myndighetene vil putte sitt godkjennelsesstempel på det). Det er kun hvis noen krenker myndighetenes definisjon på legalt, (for eksempel i forbindelse med saken til Y, den tyvaktige kjøpmannen) at utilitaristene er villige til å si seg enige i det generelle synet om urettferdigheten i slike handlinger. Men dette betyr selvfølgelig nok en gang at utilitaristene har mislykkes i sitt forsøk på å unnslippe å ha en teori om rettferdighet knyttet til eiendom. Faktisk har de en slik teori, og den sier ganske enkelt at alt det som myndighetene definerer som legalt, er riktig.

Vi ser at utilitaristene som i så mange andre områder av sosialfilosofi, i sitt forgjeves forsøk på å være verdinøytrale, på å ”vitenskaplig” avsverge noen teori om rettferdighet, faktisk har slik en teori: Nemlig å godkjenne myndighetenes prosess med å komme frem til allokering av eierskap, uansett hva den er. Videre finner vi som i så mange andre tilsvarende tilfeller, at utilitaristene i sitt forgjeves forsøk på verdinøytralitet konkluderer med å bifalle som riktig og rettferdig alt det som myndighetene tilfeldigvis bestemmer. D.v.s. gjennom å blindt unnskylde status quo.3 La oss vurdere den utilitaristiske godkjennelsen av myndighetenes allokering av eierskap. Kan denne godkjennelsen kanskje oppnå det begrensede utilitaristiske målet om fast og presis allokering av eierskap? Anta at myndighetene bifaller det eksisterende eierskapet til Smith, Jones og Doe til hver deres eiendom. Anta så at en offentlig etat ønsker å konfiskere dette eierskapet og omfordele eiendommen til Roe, Brown og Robinson. Begrunnelsen for dette programmet kan komme fra en hvilken som helst sosial teori eller til og med fra det brutale faktum at Roe, Brown og Robinson har større politisk makt enn den originale trioen av eiere. Reaksjonen fra frimarkedsøkonomer og andre utilitarister på et slikt forslag er lett å forutsi: De vil være mot forslaget med bakgrunn i at bestemte og sikre eiendomsrettigheter som er sosialt gagnlige, er i fare. Men anta at myndighetene ignorerer protestene fra utilitaristene og fortsetter likevel. Eierskapet omfordeles. Roe, Brown og Robinson er nå definert av myndighetene som de rettmessige og legale eierne, mens ethvert krav på eiendommen fra den originale trioen Smith, Jones og Doe blir ansett som urettmessig og illegitimt, hvis ikke nedbrytende. Hva vil reaksjonen til våre utilitarister være nå?

Det bør være klart at siden utilitaristene kun baserer sin teori om rettferdig eierskap på alt det som myndighetene definerer som legalt, så har de ingen basis for å i det hele tatt hevde at den omtalte eiendommen bør bli tilbakeført til dens originale eiere. De kan bare som noen nikkedukker, og til tross for en eventuell følelsesmessig motvilje, rett og slett bifalle den nye allokeringen av eierskap slik den er definert og bifalt av myndighetene. Ikke bare må utilitaristene bifalle status quo når det gjelder eierskap, men de må også forsvare ethvert status quo som eksisterer og uansett hvor ofte myndighene bestemmer seg for å skifte og omfordele slikt eierskap. Videre må vi faktisk si, når vi vurderer det historiske rullebladet, at å stole på at myndighetene passer på eiendomsrettigheter er som sette reven til å vokte hønsegården.

Vi ser derfor at utilitarister og frimarkedsøkonomer sitt antatte forsvar av det frie marked og eiendomsrettigheter sannelig er et svakt halmstrå. Siden de mangler en teori om rettferdighet som går bak den eksisterende godkjennelsen til myndighetene, kan utilitaristene bare hangle med på enhver endring av allokering foretatt av myndighetene etter hvert som de inntreffer, uansett hvor tilfeldige, raske eller politisk motiverte slike skifter kan være. Og siden de ikke sørger for noen solide hindringer for myndighetenes reallokering av eiendom, kan utilitaristene i sin endelige analyse ikke selv gi noe virkelig forsvar av eiendomsrettigheter. Siden myndighetenes redefinering kan og vil være raske og tilfeldige, kan de ikke sørge for langsiktig sikkerhet for eiendomsrettigheter. Utilitaristene kan derfor ikke engang sikre den sosiale og økonomiske effektiviteten som de selv søker.4 Alt dette er implisert i utilitaristenes erklæring om at ethvert fremtidig fritt samfunn må fungere innenfor den definisjon av eierskap som myndighetene bifaller i det øyeblikket, uansett hva den er.

La oss se på et eksempel på feilslått utilitaristisk forsvar av privat eiendom. Anta at myndighetene på en eller annen måte blir overbevist om nødvendigheten av å overgi seg til et rop om et fritt marked, et laissez-faire samfunn. Før myndighetene oppløser seg selv, velger de imidlertid å omfordele eierskap. De gir eierskap til hele New York til Rockefeller-familien, Kenndy-familien får Massachusetts, o.s.v. De oppløser deretter seg selv og slutter med skattlegging og alle andre former for offentlig intervensjon i økonomien. Selv om skattlegging er blitt avskaffet, fortsetter imidlertid Rockefeller, Kennedy og de andre familiene å diktere alle innbyggerne i det som nå er ”deres” område. De innkrever det de nå kaller ”leie” fra alle innbyggerne.5 Det synes klart at våre utilitarister ikke kan ha noe intellektuelt skyts som de kan bruke til å utfordre denne nye tildelingen. De må faktisk bifalle Rockefeller, Kennedy og de andre sitt eierskapet over ”privat eiendom” som like fortjent til støtte som det vanlige eierskapet som de hadde bifalt noen få måneder tidligere. Alt dette fordi utilitaristene ikke har noen teori om rettferdig eierskap hinsides tilslutning til det status quo som tilfeldigvis eksisterer.

Vurder videre det groteske selskap som utilitaristiske forkjempere for frihet plasserer seg i i forhold til en insititusjon som menneskelig slaveri. Når man beskuer institusjonen slaveri og det ”frie” marked som en gang eksisterte i kjøp, salg og leie av slaver, må utilitaristen som stoler på den legale definisjonen av eiendom, bifalle slaveri med bakgrunn i at slaveeierne har kjøpt sitt slaveeierskap legalt og i god tro. Enhver tilslutning til et ”fritt” marked i slaver indikerer utilstrekkeligheten til det utilitaristiske begrepet om eiendom og deres behov for en teori om rettferdighet for å skaffe et fundament for eierskap og en kritikk av eksisterende offisielt eierskap.

Utilitarisme kan ikke bli støttet som et fundament for eiendomsrettigheter eller a fortiori den frie markedsøkonomien. Man må komme frem til en rettferdighetsteori som går bortenfor allokering av eierskap fra myndighetene og som derfor kan fungere som en basis for å kritisere slike allokeringer. Selvsagt kan jeg på denne plassen kun skissere hva jeg ser på som den korrekte rettferdighetsteori om eiendomsrettigheter. Denne teorien har to fundamentale premisser: (1) den absolutte eiendomsrett for hvert individ til sin egen person, sin egen kropp; dette kan bli kalt retten til selveierskap. Og (2) den absolutte retten til materiell eiendom for den personen som først finner ubrukte materielle ressurser og deretter på en eller annen måte besetter eller omformer den ressursen gjennom bruk av sin personlige energi. Dette kan bli kalt hjemstavn-prinsippet - tilfellet der noen, med ordene til John Locke, har ”blandet sitt arbeid” med en ubrukt ressurs. La Locke oppsummere disse prinsippene:

La oss vurdere det første prinsippet, retten til selveierskap. Dette prinsippet forfekter den absolutte retten til hver mann, i kraft av at han (eller hun) er et menneske, til å ”eie” sin egen kropp; det vil si å kontrollere denne kroppen fri fra tvangsmessig innblanding. Siden menneskenaturen er slik at hvert individ må bruke sin forstand for å lære om en selv og verden, til å velge verdier og velge mål og midler for å overleve og blomstre, gir retten til selveierskap hvert menneske retten til å utføre disse vitale aktivitene uten å bli brydd eller hindret gjennom tvangsmessige overgrep.

Vurder så alternativene – konsekvensene av å nekte hver mann retten til sin egen person. Det er kun to alternativer: enten (1) har en bestemt klasse av mennesker, A, rett til en annen klasse, B; eller (2) så har alle rett til sin like andel av alle andre. Det første alternativet impliserer at mens klasse A fortjener retten til å være menneske, er klasse B i virkeligheten undermennesker og fortjener derfor ikke noen slik rett. Men siden de faktisk er mennesker, motsier det første alternativet seg selv gjennom å nekte naturlige menneskelige retter til en type mennesker. Videre betyr det at man, gjennom å la klasse A eie klasse B, tillater den første å utnytte og derfor leve parasittisk på bekostning av den siste. Men som økonomi forteller oss, krenker denne parasittismen i seg selv grunnleggende økonomiske betingelser for menneskelig overlevelse: Produksjon og bytte.

Det andre alternativet som vi kan kalle ”deltakende kommunalisme” eller ”kommunisme”, hevder at hver mann skal ha retten til sin egen like andel av alle andre. Hvis det er 3 milliarder mennesker i verden, har alle rett til å eie en tre milliard del av alle andre mennesker. For det første hviler dette idealet i seg selv på en absurditet – å proklamere at hvert menneske er berettiget til å eie en del av alle andre og likevel ikke være berettiget til å eie seg selv. For det andre kan vi forestille oss levedyktigheten til en slik verden - en verden der ingen mennesker er fri til å foreta noen som helst handlinger uten først å få en tillatelse eller til og med kommando fra alle andre i samfunnet. Det skulle være klart at ingen ville være i stand til å gjøre noe som helst i en slik type ”kommunistisk” verden, og den menneskelige art ville raskt gå til grunne. Men hvis en verden av null selveierskap og hundre prosent eierskap over andre betyr døden for den menneskelige art, da vil hvert skritt i den retningen også stride imot den naturlige lov om hva som er best for et menneske og dets liv på jorden.

Endelig er det slik at den deltakende kommunistiske verden ikke kan bli praktisert. Det er fysisk umulig for alle å holde kontinuerlig oversikt over alle andre og derigjennom utøve sin like andel av deleierskap over alle andre mennesker. I praksis vil derfor ethvert forsøk på institusjonalisere universielt og likt eierskap over andre være utopisk og umulig. Overvåkning, og derfor, kontroll og eierskap over andre vil nødvendigvis bli overført til en spesialisert gruppe av mennesker som derigjennom blir en ”herskerklasse”. Således vil ethvert forsøk på et kommunistisk samfunn i praksis automatisk bli klassestyre, og vi vil være tilbake til vårt første, forkastede alternativ.

Vi konkluderer derfor med premisset om absolutt, universiell rett til selveierskap som vårt første prinsipp om rettferdig eiendom. Dette prinsipper forkaster selvfølgelig automatisk slaveri som totalt uforenlig med vår primære rettighet.7

La oss nå vende oss mot det mer komplekse tilfellet med eiendom til materielle objekter. For selv om hvert menneske har rett til selveierskap, så er ikke mennesker flytende ånder. De er ikke selveksisterende vesener. De kan kun overleve og blomstre gjennom å gi seg i kast med jorden rundt seg. De må for eksempel stå på landområder. De må også omforme naturressurser til ”forbruksgoder” for å overleve, til objekter mer egnet for deres bruk og forbruk. Mat må bli dyrket og spist, mineraler må bli utvunnet og deretter omformet til kapital og endelig til brukbare forbruksgoder o.s.v. Mennesker må med andre ord ikke bare eie sin egen person, men også materielle objekter for egen kontroll og bruk. Hvordan skal så eierskap til disse objektene bli allokert?

La oss som vårt første eksempel vurdere tilfellet der en skulptør former et kunstverk ut av leire og andre materialer, og la oss for øyeblikket rett og slett anta at han eier disse materialene og se bort fra spørsmålet om rettferdiggjøring av dette eierskapet. La oss vurdere følgende spørsmål: Hvem skal eie kunstverket som dukker opp som et resultat av kunstnerens formgiving? Skulpturen er faktisk skulptørens ”skapning”. Ikke på den måten at han har skapt materien i seg selv, men på den måten at han har omformet naturgitt materie - leiren - til en annen form, diktert av hans egne ideer og formet av hans egne hender og energi. Når saken blir fremstilt på denne måten, er det sjelden at noen vil si at skulptøren ikke har eierskap til sitt eget produkt. For hvis hvert menneske har rett til sin egen kropp og hvis han må gi seg i kast med verdens materielle objekter for å overleve, da har skulptøren retten til å eie produktet han har skapt ved hjelp av sin energi og innsats, en veritabel utvidelse av hans egen personlighet. Han har plassert sitt merke fra sin personlighet på råmaterialet gjennom å ”blande sitt arbeid” med leiren.

Som i tilfellet med eierskap til menneskers kropper, har vi nok en gang tre logiske alternativer: (1) enten har transformatoren, ”skaperen”, eiendomsretten til skaperverket; eller (2) en annen mann eller gruppe av menn har rett til å tilegne seg det med makt uten skulptørens godkjennelse; eller (3) den ”kommunale” løsning - hvert menneske i verden har en lik andel av eierskap over skulpturen. Igjen kan vi likefrem anslå at det er svært få som ikke vil innrømme den kolossale urettferdigheten i å konfiskere skulptørens eiendom, enten av en eller flere andre eller av verden som helhet. For med hvilken rett kan de gjøre det? Med hvilken rett annekterer de produktet av skaperens ånd og energi til seg selv? (Igjen er det slik som med hensyn på kroppen, at enhver konfiskering i navnet til hele verden i praksis vil utvikle seg til et oligarki av konfiskatorer.)

Men tilfellet med skulptøren er ikke kvalitativt forskjellig fra alle typer ”produksjon”. Mannen eller mennene som utvant leiren fra jorden og solgte den til skulptøren var også ”produsenter”. De blandet også sine tanker og sin energi og sin teknologiske kunnskap med det naturgitte materialet for å komme frem til et brukbart produkt. Som produsenter blandet også selgerne av leiren og skulptørens redskaper sitt arbeid med naturlige materialer for å omforme dem til mer nyttige varer og tjenester. Alle produsenter er derfor berettiget til eierskap over sine produkter.

Kjeden av materiell produksjon leder således logisk tilbake fra forbruksvarer og kunstverk til de første produsentene som samlet eller utvant fra den naturgitte jorden, for deretter å bruke og omforme ved hjelp av sin personlige energi. Og bruk av jorden leder logisk tilbake til det legitime eierskapet til den første bruker av tidligere ueide, ubrukte, uberørte, naturgitte ressurser. La oss igjen sitere Locke:

Hvis hvert menneske eier sin egen kropp og derfor sitt eget arbeid. Og hvis han gjennom utvidelse eier hvilken som helst materiell eiendom som han har ”skapt” eller samlet fra den tidligere ubrukte, ueide ”naturtilstanden”, så hva med det logiske sluttspørsmålet: Hva med retten til å eie eller kontrollere landjorden selv? Kort sagt: Hvis samleren har rett til å eie eikenøttene eller bærene han plukker eller bonden har rett til å eie sin avling av hvete eller ferskener, hvem har retten til å eie jorden som disse tingene har grodd på? Det er på dette punktet at Henry George og hans følgesvenner som vil ha fulgt analysen vår så langt, forlater sporet og nekter individer å eie jorden selv, bakken som disse aktivitetene har tatt plass på. Georgistene argumenterer med at selv om hver mann skal eie varene han produserer eller skaper, så har ingen rett til å innta eierskap til jorden selv, siden naturen eller gud har skapt det landet. Likevel er vi fortsatt møtt med våre tre logiske alternativer: Enten tilhører landet pioneren, den første bruker, mannen som bringer det inn i produksjonen, eller så tilhører det en gruppe av andre eller så tilhører det verden som helhet, med hvert individ som eier av sin like andel av hvert mål med land. Georges valg av den siste løsningen løser knapt det moralske problemet: For hvis landet selv tilhører naturen eller gud, hvorfor er det da mer moralsk for hvert mål i verden å være eid av verden som helhet, enn å innvilge individuelt eierskap? Vi ser igjen at det i praksis åpenbart er umulig for hvert menneske i verden å utøve sitt eierskap av en tre-milliarddel av hvert mål av verdens overflate. I praksis vil et lite oligarki utøve kontrollen og eierskapet istedenfor verden som helhet.

Men bortsett fra disse vanskelighetene med Georgistenes posisjon, er vår foreslåtte rettferdiggjøring av eierskap til selve landjorden den samme som rettferdiggjøringen av det originale eierskap til all annen eiendom. For som vi har indikert ”skaper” egentlig ingen produsent materie. Han tar naturgitt materie og omformer det gjennom sin personlige energi i tråd med sine ideer og sin visjon. Men dette er nøyaktig det samme som pioneren - ”nybyggeren” - gjør når han bringer tidligere ubrukt land inn i sitt private eierskap. Nybyggeren som rydder, gjerder, kultiverer og bygger på landet, gjør akkurat som mannen som lager stål ut av jern gjennom å omforme jernet ut fra sin kunnskap og med sin energi og akkurat som mannen som tar jernet ut av jorden. Nybyggeren har også forandret den naturgitte jorden gjennom sitt arbeid og sin personlighet. Nybyggeren er en like rettmessig eier av eiendommen som skulptøren eller fabrikanten. Han er like mye en ”produsent” som de andre.

Videre: Hvis ikke en produsent er berettiget til til fruktene av sitt arbeid, hvem er? Det er vanskelig å se hvorfor en nyfødt pakistansk baby skulle ha et moralsk krav på en andel av eierskapet til en bit med land i Iowa som noen andre nettopp har omformet til et hvetefelt. Det samme gjelder vice versa, selvfølgelig, for en baby fra iowa og en pakistansk gård. Land er ubrukt og ueid i sin originale tilstand. Georgister og andre landkommunalister kan hevde at hele verdens befolkning ”virkelig” eier det, men hvis ingen ennå har brukt det, så er det i virkeligheten verken eid eller kontrollert av noen. Pioneren, nybyggeren, den første bruker og omformer av landet, er den første mannen som bringer denne enkle, verdiløse tingen inn i produksjon og bruk. Det er vanskelig å se rettferdigheten i å frata ham eierskap til fordel for mennesker som aldri har vært innen tusen kilometer fra landet og som kanskje ikke en gang kjenner til eksistensen av eiendommen som de tilsynelatende skal ha et krav på. Det er enda vanskeligere å se rettferdigheten i at en gruppe av utenforstående oligarker skal eie eiendommen på bekostning av skaperen eller nybyggeren som originalt skapte produktet.

Til slutt: Ingen kan produsere noe uten ved bruk av landjord, om så bare for å ha noe å stå på. Ingen mann kan produsere eller skape noe gjennom sitt arbeid alene, han må gjøre det i samarbeid med land eller andre naturlige råmaterialer. Mennesker kommer inn i verden med kun seg selv og verden rundt seg - landet og naturressursene gitt ham av naturen. Han tar disse ressursene og omformer dem gjennom sitt arbeid, sin ånd og sin energi til varer mer nyttige for mennesker. Derfor er det slik at hvis et individ ikke kan eie original landjord, ei heller kan han fullt ut eie noen frukter av sitt arbeid. Nå som hans arbeid har blitt uatskillelig blandet med landet, kan han ikke bli fratatt den ene uten å bli fratatt den andre.

Det moralske spørsmålet involvert her er enda klarere hvis vi vurderer tilfellet med dyr. Dyr er ”økonomisk land” siden de originalt er naturgitte ressurser. Vil noen likevel nekte fullt eierskap til en mann som finner og temmer en hest? Dette er ikke noe forskjellig fra eikenøttene og bærene som generelt er gitt til samleren. Likevel er det slik at også når det gjelder land tar nybyggeren tidligere ”vilt” utemmet land og ”temmer” det gjennom å bringe det i produktiv bruk. Å blande sitt arbeid med landområdet skulle gi ham en like klar rett til eierskap som i tilfellet med dyr.

Vi kan dedusere hele systemet med rettferdiggjøring av eiendomsrettigheter fra våre to grunnleggende aksiomer: Hvert menneskes rett til selveierskap og retten for hvert menneske til å eie tidligere ubrukt naturressurser som han først bruker eller omformer gjennom bruk av sitt arbeid. For hvis noen rettmessig eier landet selv og eiendom som han finner og skaper, da har han selvfølgelig retten til å bytte den eiendommen mot en annens tilsvarende rettferdig tilegnet eiendom. Dette etablerer retten til fritt bytte av eiendom, i tillegg til retten til å gi vekk ens eiendom til noen som samtykker i å motta den. X eier sin person, sitt arbeid og gården han har ryddet og dyrker hvete på. Y eier fisken han fanger. Z eier kålen han dyrker og jorden under dem. Men da har X rett til å bytte noe av sin hvete for noe av Ys fisk (hvis Y samtykker) eller Zs kål. Når X og Y inngår en frivillig avtale om å bytte hvete for fisk, da blir den fisken Xs rettferdig tilegnede eiendom som han kan gjøre med som han ønsker og hveten blir Ys rettmessige eiendom på presis den samme måte. Videre kan et menneske selvfølgelig ikke bare bytte de flyttbare objekter han eier, men også sin egen arbeidskraft som han selvfølgelig også eier. Således kan Z selge sine arbeidstjenester som lærer for bonde X sine barn i bytte mot noen av bondens produkter.

Vi har således etablert den eiendoms-rettighetsbaserte rettferdiggjøringen for frimarkedsprosessen. For frimarkedsøkonomien er til tross for hvor komplekst systemet virker på overflaten, ikke noe mer enn et stort nettverk av frivillig og gjensidig avtalte to-person eller to-parter bytte av eierskap, slik som vi har sett skje mellom hvete- og kålbøndene eller mellom bonden og læreren. I den utviklede frimarkedsøkonomien bytter bonden hveten mot penger. Hveten er kjøpt av mølleren som behandler og omformer hveten til mel. Mølleren selger melet til grossisten som igjen selger det videre til kjøpmannen som endelig selger det til forbrukeren. I tilfellet med skulptøren kjøper han leiren og redskapene fra produsentene som gravde leiren ut av jorden eller fra de som kjøpte leiren fra de originale gruvearbeiderne, og han kjøpte sine redskaper fra fabrikanten som igjen kjøpte råmaterialene fra utgraverne av jernåren.

Hvordan ”penger” kommer inn i regnestykket er en kompleks prosess, men det skulle her være begrepsmessig klart at bruken av penger er likeverdig med en hvilken som helst vare som er byttet med hvete, mel o.s.v. I stedet for penger kunne varen som ble byttet vært klær, jern eller hva som helst. I hvert skritt på veien er gjensidig gagnlig bytte av eierskap – til varer, tjenester eller penger – avtalt og gjennomført.

Og hva med forholdet mellom kapital og arbeid? Her er det også som i tilfellet med læreren som selger sine tjenester til bonden, arbeideren som selger sine tjenester til fabrikanten som har kjøpt jernåren og fløteren som har kjøpt tømmer fra tømmerhuggeren. Kapitalisten utfører funksjonen med å spare penger til å kjøpe råmaterial og betaler så arbeideren i forskudd for salget av produktet til den eventuelle kjøperen.

Mange mennesker, inkludert slike utilitaristiske frimarkedstilhengere som John Stuart Mill, har vært villige til å innvilge riktigheten og rettferdigheten (hvis de ikke er utilitarister) i at produsentene eier og tjener på fruktene av sitt arbeid. Men de feiler på et punkt: Arv. Hvis Roberto Clemente er en ti ganger så god og ”produktiv” fotballspiller som Joe Smith, er de villig til å innvilge rettferdigheten i at Clemente tjener ti ganger så mye. Men, spør de, hva er rettferdigheten for at noen hvis eneste kvalifikasjon er at de er født Rockefeller, arver mye mer velstand enn en som er født Rothbard?

Det er flere svar som kunne bli gitt til dette spørsmålet. For eksempel det naturlige faktum at hvert individ nødvendigvis må bli født inn i forskjellige tilstander, til forskjellig tid og sted og hos forskjellige foreldre. Likhet i fødsel eller oppfostring er derfor et umulig drømmeri. Men i konteksten med vår teori om rettferdighet til eiendomsrettigheter, er svaret å konsentrere seg om giveren, mannen som skjenker arven, ikke fokusere på mottakeren, Rockefeller- eller Rothbard-barnet. For hvis Smith, Jones og Clemente har rett til sitt arbeid, sitt eierskap og til å bytte eierskap til denne eiendommen mot eiendom tilsvarende skaffet til veie hos andre, da har de også rett til å gi eiendommen sin til hvem de måtte ønske. Poenget er ikke rett til ”arv”, men rett til å testamentere, en rett som utledes fra selve eierskapet. Hvis Roberto Clemente eier sitt arbeid og pengene han tjener på det, så har han rett til å gi disse pengene til Clemente-babyen.

Bevæpnet med en teori om rettferdige eiendomsrettigheter, la oss nå anvende den på det ofte omstridte spørsmålet om hvordan vi skal vurdere eksisterende eierskap.

Blant de som roper på innføring av et fritt marked og et fritt samfunn, ønsker utilitaristene som kunne forventes, å godkjenne alt eksisterende eierskap slik det blir definert av myndighetene. Men vi har sett utilstrekkeligheten til denne posisjonen, mest klart i tilfellet med slaveri, men likeledes i valideringen den gir til enhver konfiskering og omfordeling fra myndighetene, inkludert vårt hypotetiske eksempel med Kennedy og Rockefellers ”private” eierskap av territoriet til en stat. Men hvor mye redistribusjon av eksisterende eierskap vil bli implisert av vår teori om rettferdig eiendom eller av ethvert forsøk på å gjennomføre teorien i praksis? Er det ikke sant som noen mennesker hevder, at alt eksisterende eierskap eller i hvert fall alt eierskap til land, var resultat av myndighetenes gavebrev og tvangsmessig omfordeling? Vil alt eierskap derfor bli konfiskert i rettferdighetens navn? Og hvem vil bli gitt dette eierskapet?

La oss først ta det enkleste tilfellet: Der eksisterende eiendom har blitt stjålet som anerkjent av myndighetene (og derfor av utilitaristene) samt av vår teori om rettferdighet. Kort sagt, la oss anta at Smith har stjålet en klokke fra Jones. I det tilfellet er det ingen vanskeligheter i å få Smith til å gi slipp på klokka og gi den tilbake til den sanne eier, Jones. Men hva med det vanskeligere tilfellet – kort sagt der det eksisterende eierskap er ratifisert gjennom statens konfiskering fra et tidligere offer? Dette kunne gjelde enten penger eller spesielt til eierskap av land siden land er en konstant, identifiserbar, fast andel av jordens overflate. Anta som det første eksempel at myndighetene enten har tatt land eller penger fra Jones gjennom tvang (enten gjennom skatt eller påtvungen redefinering av eiendom) og har gitt landet til Smith. Alternativt har de ratifisert Smiths direkte konfiskering. Hva vil vår rettferdighetspolitikk si da? Vi vil si i tråd med det generelle synet på kriminalitet at aggressoren og den urettmessige eier Smith må gi fra seg eierskapet (enten land eller penger) og gi det til den sanne eier Jones. Således er saken klar i tilfeller der man har en identifiserbar urettmessig eier og et identifiserbart offer eller rettmessig eier: En gjenoppretting til offer som får sin rettmessige eiendom tilbake. Smith må selvfølgelig ikke bli kompensert for denne gjenopprettingen siden kompensasjon enten må bli urettmessig påført offeret selv eller den generelle masse med skattebetalere. Faktisk er det en mye bedre sak for tilleggsstraff av Smith, men det er ikke plass her for å utvikle en teori om straff for kriminalitet eller aggresjon.

Anta så det andre tilfellet der Smith har stjålet et stykke land fra Jones, men at Jones har dødd. Han etterlater imidlertid en arving, Jones II. I et slikt tilfelle fortsetter vi som før. Det er fortsatt en identifiserbar aggressor, Smith, og en identifiserbar arving av offeret, Jones II, som nå er den rettmessige eier gjennom arv. Igjen må Smith bli tvunget til å frasi seg landet og gi det til Jones II. Men anta et tredje og vanskeligere tilfelle. Smith er fortsatt tyven, men Jones og hele hans familie og arvinger er blitt utryddet, enten av Smith selv eller som en følge av naturlige hendelser. Jones har ikke etterlatt noe testamente. Hva skal nå skje med eiendommen? Det første prinsippet er at Smith som er tyven, ikke kan beholde fruktene fra sin aggresjon. Men i et slikt tilfelle blir eiendommen ueid og åpen for tilegning på samme måte som for enhver ueid eiendom. ”Nybyggerprinsippet” blir anvendelig på den måten at den første bruker eller okkuperer av den nyerklærte ueide eiendommen blir den rettmessige og riktige eier. Den eneste betingelsen er at Smith selv siden han var tyven, ikke er kvalifisert for denne nybyggingen.9

Anta nå et fjerde tilfelle som er mer relevant for problemer knyttet til landeierskap i den moderne verden. Smith er ikke en tyv, ei heller har han direkte mottatt landet gjennom et vedtak fra myndighetene, men hans eierskap er utledet fra hans forfedre som på den måten urettmessig mottok eierskap til eiendommen. La oss si at forfedren Smith I stjal eiendommen fra Jones I, den rettmessige eier. Hva bør være ordningen til eiendommen nå? Etter vår mening avhenger svaret fullstendig av hvorvidt arvingene til Jones, stedfortrederne til det identifiserte offeret, fortsatt eksisterer. Anta for eksempel at Smith VI legalt ”eier” landet men at Jones VI fortsatt er eksisterende og identifiserbar. Da må vi si at selv om Smith VI selv ikke er en tyv og ikke kan straffes som det, er likevel hans eierskap utelukkende utledet fra arv nedarvet fra Smith I og det gir ham ikke sant eierskap. Han må derfor gi fra seg landet - uten kompensasjon - og overlate det i hendene til Jones VI.

Men, kan det bli protestert, hva med forbedringene som Smith II-VI har lagt til landet? Fortjener ikke Smith VI kompensasjon for disse leigitimt eide tilleggene til det originale landet som ble tatt fra Jones I? Svaret avhenger av flyttbarheten eller atskilleligheten til disse forbedringene. Anta for eksempel at Smith stjeler en bil fra Jones og selger den til Robinson. Da han skaffet seg bilen hadde Robinson ikke større eierskap enn Smith, d.v.s. intet, til tross for at han kjøpte den i god tro fra Smith. Han må derfor gi bilen til Jones uten kompensasjon. (Han har blitt svindlet av Smith og må forsøke å hale ut kompensasjon fra Smith, og ikke fra offeret Jones.) Men anta at Robinson i mellomtiden har forbedret bilen? Svaret avhenger av om disse forbedringene er atskillelige fra bilen selv. Hvis Robinson for eksempel har installert en ny radio som ikke eksisterte før, da skal han absolutt ha rett til å ta den ut før han leverer bilen tilbake til Jones. Tilsvarende i tilfellet med land. I den grad Smith VI rett og slett har forbedret landet selv og blandet sine ressurser uuttrekkelig med det, så er det ingenting han kan gjøre. Hvis Smith VI eller hans forfedre derimot for eksempel bygget nye bygninger på landet, så har han rett til å ødelegge eller fjerne disse bygningene før han overlater landet til Jones VI.

Men hva om Smith I faktisk stjal landet fra Jones I, men alle Jones sine etterfølgere eller arvinger er tapt i tidens elde eller ikke kan bli funnet? Hva skulle i så fall bli status til landet? I et slikt tilfelle, siden Smith VI ikke selv er tyv, blir han den legitime eier av landet med basis i vårt nybyggerprinsipp. For hvis landet er ”ueid”og åpent for at noen slår kloen i det, da har Smith VI selv okkupert og brukt det og blir derfor den rettmessige og riktige eier med basis som nybygger. Videre vil alle hans etterfølgere ha klart og riktig eierskap med basis i å være hans arvinger.

Det er således klart at selv om vi kan vise at opprinnelsen til det meste eksisterende landeierskap er tvang og tyveri, er de nåværende eierne fremdeles rettmessige og legitime eiere hvis (a) de ikke selv deltok i aggresjon og (b) ingen identifiserbar arving av det originale offeret kan bli funnet. I de fleste tilfeller av nåværende landeierskap vil dette sannsynligvis være tilfellet. A fortiori er det selvfølgelig slik at hvis vi rett og slett ikke vet om det originale landeierskapet ble tilegnet gjennom tvang, vil nybyggerprinsippet gi de nåværende eierne fordel av tvilen og etablere dem som de rettmessige og riktige eierne. Således vil ikke etableringen av vår teori om rettferdighet til eierskap vanligvis lede til en fullstendig omorganisering av landeiendommer.

I USA har vi vært så heldige at vi stort sett har unnsluppet kontinuerlig aggresjon mot landeierskap. Det er sant at den engelske kronen opprinnelig gav landeierskap urettmessig til favoriserte personer (for eksempel fikk hertugen av York et territorium som omtrent tilsvarte staten New York), men heldigvis var disse mottakerne tilstrekkelig interesserte i rask fortjeneste til at de delte opp og solgte landet til faktiske nybyggere. Med en gang nybyggerne kjøpte sitt land, var deres eierskap legitimt og det samme var eierskapet til alle de som arvet eller kjøpte dem. Senere la dessverre de amerikanske myndighetene krav på alt ubrukt land som ”offentlig område”, og solgte det urettmessig til spekulanter som ikke hadde gjort seg fortjent til nybyggereierskap. Men med tiden solgte disse spekulantene landet til faktiske nybyggere og fra da av var landeierskapet riktig og legitimt.10

I Sør-Amerika og mye av den uutviklede verden er imidlertid sakene betydelig annerledes. For i mange områder erobret en invaderende stat landet fra bøndene og utdelte slikt land til varierte krigsherrer som deres ”private” len for deretter å innkreve ”leie” fra de uheldige bøndene. Etterkommerne til erobrerne forestiller seg fortsatt at de eier landet som blir dyrket av etterkommerne til de originale bøndene, folk som har et klart rettmessig krav på eierskap til landet. I disse situasjonene krever rettferdigheten at landeierskapet til disse ”føydale” eller ”tvangsmessige” landeierne (som er i en posisjon tilsvarende våre hypotetiske Rockefeller og Kennedy) oppheves og at eierskapet overføres, uten kompensasjon, til de individuelle bøndene som er de ”sanne” eiere av landet.

Mye av bevegelsen for ”landreform” hos bønder i den uutviklede verden er nøyaktig motivert av en instinktiv anvendelse av vår rettferdighetsteori: Gjennom forståelsen til bøndene om at landet de har pløyd gjennom generasjoner er ”deres” land og at godseiernes krav er tvangsmessig og urettferdig. Det er ironisk at, i alle disse mange sakene, så er det eneste svaret fra utilitaristiske frimarkedstilhengere å forsvare det eksisterende landeierskap, likegyldig til urettferdigheten, og å be bøndene om å ti stille og ”respektere privat eiendom.” Siden bøndene er overbeviste om at eiendommen er deres private eiendom, er det ikke noe under at de ikke blir imponert . Men siden de finner de antatte forkjemperne for eiendomsrettigheter og frimarkedskapitalisme som sine standhaftige fiender, er de generelt nødt til å vende seg mot de eneste organiserte gruppene som, i hvert fall retorisk, kjemper for deres krav og er villige til å utføre den krevde gjenopprettelsene av eierskap – sosialistene og kommunistene. Kort sagt, fra en enkel utilitaristisk vurdering av konsekvenser, har utilitaristiske frimarkedsforkjempere gjort det svært dårlig i den uutviklede verden. Et resultatet av at de har ignorert det faktum at andre enn dem selv , uansett hvor ubeleilig, har en lidenskap for rettferdighet. Etter at de kommer til makten, gjør sosialistne eller kommunistene selvfølgelig sitt beste for å kollektivisere bøndenes land, og en av de primære kampene i sosialistiske samfunn er den til staten mot bondestanden. Men selv de bøndene som er oppmerksomme på sosialistenes dobbeltspill i landspørsmålet, kan fortsatt føle at de med sosialistene og kommunistene i det minste har en sjanse til å slåss. Og noen ganger har bøndene selvsagt vært i stand til å vinne og tvinge kommunistiske regimer til å holde hendene unna deres nylig oppnådde private eiendom, særlig i tilfellene Polen og Jugoslavia.

Det utiltaristiske forsvar for status quo vil således være minst levedyktig - og derfor det minst utilitaristiske - i de situasjoner der status quo er mest skjærende urettferdig. Rettferdighet og genuin nytte er ofte linket sammen, mye oftere enn utilitarister vil innrømme.

For å oppsummere. Alt eksisterende eierskap kan bli vurdert rettferdig ved nybyggerprinsippet, under forutsetning av (a) at det aldri kan være noe eierskap til mennesker, (b) at den eksisterende eiendomseier ikke selv stjal eiendommen og spesielt (c) at en identifiserbar rettmessig eier (det originale offer for tyveri eller hans arving) må bli innvilget sin eiendom.

Artikkelen ble første gang publisert med tittelen “Justice and Property Rights” i Samuel Blumenfeld (red), Property in Humane Economy, Open Court Publishing, 1974, s. 101-122. Norsk oversettelse ved Bent Johan Mosfjell.
Artikkelen er trykket med tillatelse fra The Ludwig von Mises Institute, 518 Wes Magnolia Avenue, Auburn, Alabama.
Hjemmeside: http://www.mises.org.

1 Økonomene gjorde den feilen at de ikke vektla eierskapet som lå til grunn for bytte. Noe som ble understreket av sosialfilosofen Spencer Heath på denne måten: ”Bare de ting som er eid kan bli byttet eller bli brukt som instrumenter for tjenester eller bytte. Dette byttet er ikke forsendelse, det er overføring av eierskap. Det er en sosial og ikke en fysisk prosess.” Spencer Heath, Citadel, Market, and Altar (Baltimore, Md.: Science of Society Foundation, 1957), s. 48.
2 Se James M. Buchanan, Cost and Choice (Chicago: Markham, 1969) for en ny og velkommen fremheving av subjektiviteten til kostnader.
3 Jeg mener ikke her å antyde at ingen sosial vitenskap eller økonomisk analyse kan være verdinøytral, bare at ethvert forsøk på å anvende analysen på den politiske arenaen, uansett hvor perifert, må involvere og implisere en slags etisk posisjon.
4 For tilfeldighetene og usikkerheten i all lovgivende lov, se Bruno Leoni, Freedom and the Law (Los Angeles: Nash, 1972).
5 Poenget her er selvfølgelig ikke å kritisere all leie per se, men å bringe på banen spørsmålet om legitimiteten til eierskap (her landeiendom) som stammer fra påtvungne handlinger fra myndighetene.
6 John Locke, ”An Essay Concerning the True, originale, Extent and End of civil Government,” i E. Barker, red., Social Contract (New York: Oxford University Press, 1948), s. 17-18.
7 Likeledes forkaster man et grotesk forslag fra professor Kenneth E. Boulding, som forresten er et typisk forslag fra en markedsorientert utilitaristisk økonom. Dette er et opplegg der myndighetene kun tillater et gitt maksimum antall babytillatelser per mor, men at man så tillater et ”fritt” marked i kjøp og salg av disse babyrettighetene. Denne planen nekter selvsagt hver mor retten til sin egen kropp. Bouldings plan kan bli funnet i Kenneth E. Boulding, The Meaning of the 20th Century (New York: Harper and Row, 1964). For en diskusjon av planen kan du se Edwin G. Dolan, TANSTAAFL: The Economic Strategy for Envirnomental Crisis (New York: Holt, Rinehart, and Winston, 1971), s. 64.
8 Locke, An Essay Concerning the True, original, Extent, and End of Civil Government, s. 18.
9 Ei heller er myndighetene kvalifiserte. Det er ikke plass her til å utdype mitt syn på hvorfor myndighetene aldri kan være den rettmessige eier av eiendom. Tilstrekkelig er det å si at myndighetene mottar sin inntekt fra skatteinnkreving fra produksjon istedenfor å produsere selv og således kan begrepet om rettferdig eiendom aldri gjelde for myndighetene.
10 Denne legitimiteten gjelder selvfølgelig ikke for de store landområdene i vest som fortsatt er eid av av de føderale myndighetene og som de nekter å åpne opp for nybygging. Vårt svar på denne situasjonen må være at myndighetene uten forsinkelse bør åpne opp alle sine offentlige områder for privat nybygging.

Debatten om rettferdig eiendom vil fortsette. Leserne inviteres til å skrive innspill. Kontakt redaktør Bent Johan Mosfjell for mer info: 97780672 / bent på nyttparadigme.no